Gosoloreiser

Gosoloreiser

Tips og inspirasjon for deg som elsker å reise!

Måned: juni 2018

Bli Gosolo gjesteblogger

Hvis du ikke har egen reiseblogg, har du nå muligheten til å bli gjesteblogger for Gosolo. Du kan skrive om opplevelsene dine og illustrere med morsomme bilder, og dele nyttige…

Som gjesteblogger for Gosolo kan du dele morsomme historier og bilder. Her ser du Liv Bente ved siden av en sovende dame i Bergamo.

Sånne fotoøyeblikk er gull! Liv Bente ved siden av en dame som tok seg en siesta i Bergamo, Italia.

Hvis du ikke har egen reiseblogg, har du nå muligheten til å bli gjesteblogger for Gosolo. Du kan skrive om opplevelsene dine og illustrere med morsomme bilder, og dele nyttige råd og tips med leserne.

I tillegg til denne bloggen er vi også på Facebook og Instagram. Du får ta over alle våre digitale kanaler så lenge reisen din varer.

Vi legger ikke lista så høyt, så du kommer langt med et mobilkamera og noen tips og gode historier.

Høres det spennende ut? Send oss en melding, da vel!

Ingen kommentarer til Bli Gosolo gjesteblogger

Vall de Pop, hellige kilder og kaninpaella

Jeg sitter ne’på terrassen og ser utover vinmarkene En solskinnsdag i ferien min … Jeg titter på sykkelmenn, jeg har solbriller på Så ingen riktig ser hvor jeg ser ……

Jeg sitter ne’på terrassen og ser utover vinmarkene
En solskinnsdag i ferien min …
Jeg titter på sykkelmenn, jeg har solbriller på
Så ingen riktig ser hvor jeg ser …

Fritt etter Postgirobyggets «En solskinnsdag», så hadde jeg det bedre enn de fleste her til stede. Riktignok var de syklende flokkene med menn som fylte landeveiene, bare små distraksjoner i alt det morsomme vi opplevde i Vall de Pop.

Av Elisabeth Breien Ellingsen

Snobbeby og kanin til lunsj

I Moraira vippet designerveskene i vinden, og spradende solbriller blinket i lyset fra hvite husvegger. Den lille byen ligger 80 kilometer nord for Alicante og har etter sigende 300 soldager i året. Og sola strålte gjennom makrellskyene den dagen vi var der.

Paella med kanin i MorairaVi tok havnepromenaden fra en fin, liten sandstrand via den gamle borgen Castillo de Moraira – som var ferdig bygget i 1742 og som fikk store skader under et engelsk flåteangrep i 1801 – og videre til den imponerende havnen med plass til 620 yachter. Og i utkanten av byen bygges det nye hus. Ikke store leilighetskomplekser, men eksklusive villaer med romslige terrasser og utsikt til havet med klippen Calpe.

På en koselig restaurant spiste vi feriens dyreste lunsj – prisene var noe helt annet enn hjemme i Alcalalí – en nydelig valensiansk paella. At den inneholdt kaninkjøtt, fikk vi først vite etterpå. Men godt var det!

Hellig kilde

På veien hjemover svingte vi innom den hellige kilden Ermita de la Font Santa. Ifølge legenden kom den hellige St. Vicent Ferrer over markene her på 1400-tallet sammen med søsteren sin. Søsteren ble tørst og St. Vincent berørte en stein med vandrestaven sin. Dermed sprang det frem en kilde. Siden den gang har vannet visstnok sildret ut under steinen, uansett om det er tørke eller ikke i området.

I dag er det bygget et lite kapell over kilden som tydeligvis besøkes mye, for det var mange stearinlys og friske blomster rundt kilden. Det var også en liten skranke med penn og papir hvor den som ville, kunne legge igjen en skriftlig bønn til den hellige Vicent. På et skilt ved den dryppende kilden ble det imidlertid advart mot å drikke vannet.

Vandretur med humlesurr og vinsnurr

For en dag! Vi gikk under krokete, gamle oliventrær, luktet på sitronblomstene, plukket appelsiner og så druebabyer på vinmarkene – på veien fra Alcalalí til nabolandsbyen Parcent og tilbake. Alcalalí er et fint utgangspunkt for fotturer og sykkelturer, og det er mange topper med fin utsikt.

Bortoverturen til nabolandsbyen gikk på småveier og stier gjennom blomsterenger, fuglesang og landbruksmarker. Premien var et kaldt glass vin på en bodega i Parcent – en liten idyllisk by. Parcent har trange gater omgitt av gamle hus og på toppen en vakker liten kirke med klokker som lyder langt utover markene hvor vi gikk. Hjemover tok vi en litt annen vei, og kom helt ned til elven Xalo som renner forbi Alcalalí.

Olivenlund i Parcent

Revolusjonær restaurant

Til å være en landsby er det et imponerende antall restauranter i Alcalalí. Vi besøkte Bar Porche, Restaurante Pepe, Restaurante Castellví og Los Amigos. Alle med god mat og alle med hver sin stil. Den som må nevnes spesielt, er den revolusjonære restauranten Ca Pinet. Selvfølgelig knallrød på utsiden, og inne blir du møtt av vegger fulle av kommunistiske helter. Che Guevara, Nikita Khrusjtsjov, Rosa Luxemburg og Fidel Castro. De var alle der, blant flagg og faner, hammer og sigd. Og midt i rommet en kilde av en annen type enn den vi så ved Moraia: «Font santa de la democracia» – demokratiets hellige kilde.

Norsk flagg på borde i restauranten Ca PinetJeg startet ingen diskusjon med den energiske servitøren om spørsmålene rundt kommunistisk styre og demokrati, men kameratene fra Norge fikk selvsagt et norsk flagg på bordet da han forsto hvor vi var fra. Og i gjesteboka fikk vi se at Jens Stoltenberg med følge besøkte restauranten 10. juli 2011. En spesiell måned i et spesielt år.

Restauranten serverer solid, lokal mat – i tråd med et annet aktuelt budskap fra eieren Pinet:
Independencia País Valenciá¡ Løsrivelse av området som var et eget kongedømme fra 1238 til 1707. Da kan man selvsagt ikke servere mat som er inspirert av for eksempel Andalucia, og menyen er også skrevet på valensiansk som er offisielt språk i regionen sammen med spansk. Maten og vinen var veldig god, og selve restauranten en opplevelse.

Vi vil tilbake til Vall de Pop

Fikk du lyst til å reise til Vall de Pop? Det skjønner jeg godt. Vi skal tilbake. Neste gang drar vi til mandelblomstringen i februar og den fjerde i venninnegjengen blir også med. Eselet, hanen og ekornet er klare til nye forestillinger, og det er mye mer å se.

Fikk du ikke med deg første del av blogginnleget mitt? Les om Vall de Pop rundt på seks dager I samme område besøkte vi Sanatario de Fontilles, som er det spanske svaret på leprakolonien  Spinalonga utenfor Kreta.

Ingen kommentarer til Vall de Pop, hellige kilder og kaninpaella

Vall de Pop rundt på seks dager

Vall de Pop i País Valenciano – navnet er fullt av løfter: Bølgende vinmarker og middelalderborger med utsyn til irrgrønt vann. Eldgamle oliventrær og syngende sirisser. Middelhavshager fulle av pirrende…

Vall de Pop i País Valenciano – navnet er fullt av løfter: Bølgende vinmarker og middelalderborger med utsyn til irrgrønt vann. Eldgamle oliventrær og syngende sirisser. Middelhavshager fulle av pirrende blomsterdufter og hemmelige stier. Snobbete yachtbyer, fristende badestrender og en revolusjonær restaurant.

Av Elisabeth Breien Ellingsen

Tre venninner i Vall de PopBarndomsvenninnene Hedvig, Tori og Elisabeth på en liten maiferie i Toris herlige hus i den erkespanske landsbyen Alcalalí (selv om navnet vitner om maurisk herredømme en gang i tiden). Her våknet vi til morgendis over markene med oliven, appelsiner, druer, mandler og det nye søte bekjentskapet nisperos – og i bakgrunnen ruvet de mektige fjellene.

Et sted mellom oss og fjellene residerte et esel med en voldsom utestemme og relativt dårlig musikalitet. Eselet ble akkompagnert av en hane som startet optimistisk på store arier, men som sjelden klarte å holde tonen helt ut. Den komiske operaen ble hevet flere hakk av et dyktig småfuglkor og et lite ekorn som drev balansekunster på strømledningene nedenfor huset hver dag.

Perfekt utgangspunkt for utflukter

Altså et sjarmerende, landlig bosted, og et perfekt utgangspunkt for utflukter. Landsbyen ligger i dalen Vall de Pop, omtrent midt mellom Valencia og Alicante i Spania. En grønn lunge litt inn i landet, med en høyde på 240 m.o.h.

Tori var en perfekt reiseleder som tok oss med til mange av de fine stedene hun og familien har funnet i området. Det blir for langt å skrive om alt vi så, men jeg skal fortelle om noen av scenene i «Vall de Pop rundt på seks dager». Med egen bil kunne vi stoppe der vi ville, og komme oss raskt fra sted til sted.

Et interessant sted var Sanatario de Fontilles – en avskjermet dal for leprasyke. Les en egen bloggpost om dalen uten retur her.

Nostalgisk middelhavshage

Et av de vakreste scenariene på turen var middelhavshagen El jardín de L’Albarda i Pedreguer. Hagen inneholder mer enn 700 ulike middelhavsplanter, i tillegg til et stort utvalg roser og palmer. Her er kunstige fossefall, vakre blomsterpaviljonger, karpedammer, appelsinalleer, lavendelåkre, vegger dekket av klatreroser, romantiske fontener og fargerike mosaikker. Det er meningen at de besøkende skal gå inn i en eventyrverden av blomster. Vi fikk med oss et kart som avslørte de hemmelige stiene og de skjulte paviljongene.

Vakker mosaikk i El jardín de L’Albarda

Det var ikke så mange gjester i hagen, og de fleste som var der var spanske. Noen fotograferte seg rundt slik som minst én i vårt følge gjorde (Instagram- og snapomanen Elisabeth), mens andre slappet av i paviljongene med blomstertak. Hagen drives av en stiftelse som jobber med å vise frem bærekraftig hagebruk med gamle plantetyper og uten stort forbruk av vann og kjemikalier.

Midt i hagen ligger et imponerende herskapshus i kolonistil, med en sjarmerende kafé i bakgården. Etter å ha fotografert og luktet oss frem i over en time, tok vi en kruttsterk kaffe mens vi så på et fototeam som danderte modeller i stilige klær mellom blomstene.

Etter hagevandringen kjørte vi til havnebyen Dénia i nærheten og spiste lunsj i den friske vinden fra Middelhavet. Fra Dénia kan du blant annet ta båt til Mallorca og Marokko. Vi valgte i stedet en runde i byens svar på den kjente La Rambla i Barcelona – fine butikker og kafeer langs en bred, skyggerik aveny.

A castle with a view

El Castell de Guadalest er et annet sted med store fotomuligheter. Vi tok fjellveien fra Vall de Pop, og passerte fjellpasset Coll de Rates med nydelig utsikt over dalen vår. På den andre siden av fjellet møtte vi mer dramatisk natur med bratte fjell og svingete veier. Og selve Guadalest var ikke mindre spektakulær. En borg på en fjelltopp bygget på 1100-tallet av maurerne.

Vi gikk gjennom den lille fjellandsbyen med koselige butikker og spisesteder, og opp trappene mot borgen på toppen. Det så mye lengre ut enn det var, og vel oppe fikk vi en fantastisk utsikt til et smaragdgrønt vann nede i dalen. Og på en bratt fjellklippe hvor man må være fjellklatrer for å komme opp, så vi restene av utkikkstårnet Alcalà. Jeg skulle gjerne ha sett hvordan byggingen på klippen foregikk den gangen for 900 år siden. Den minnet litt om Svolværgeita hvis noen hadde fått den ideen å bygge en liten middelaldersk utkikkspost på toppen.Guadelest

Guadalest ligger 595 meter over havet, og har under 200 innbyggere, men er et populært utfluktsmål for turister fra strandbyene på Costa Blanca. I begynnelsen av mai var det ikke plagsomt mange turister, og vi satt nesten alene på kafeen med den beste utsikten. Turismen har også gjort at det er etablert flere museer i den lille landsbyen ved foten av fjellet, men vi besøkte bare borgen.

Dette var første halvdel av seksdagersturen vår. Jeg håper du blir med på fortsettelsen og neste del av turen, der jeg blant annet forteller om snobbebyen Moraira, idylliske Parcent og den revolusjonære restauranten Ca Pinet.

Ingen kommentarer til Vall de Pop rundt på seks dager

Type on the field below and hit Enter/Return to search