Gosoloreiser

Gosoloreiser

Tips og inspirasjon for deg som elsker å reise!

Stikkord: Reiseblogg

Vall de Pop, hellige kilder og kaninpaella

Jeg sitter ne’på terrassen og ser utover vinmarkene En solskinnsdag i ferien min … Jeg titter på sykkelmenn, jeg har solbriller på Så ingen riktig ser hvor jeg ser ……

Jeg sitter ne’på terrassen og ser utover vinmarkene
En solskinnsdag i ferien min …
Jeg titter på sykkelmenn, jeg har solbriller på
Så ingen riktig ser hvor jeg ser …

Fritt etter Postgirobyggets «En solskinnsdag», så hadde jeg det bedre enn de fleste her til stede. Riktignok var de syklende flokkene med menn som fylte landeveiene, bare små distraksjoner i alt det morsomme vi opplevde i Vall de Pop.

Av Elisabeth Breien Ellingsen

Snobbeby og kanin til lunsj

I Moraira vippet designerveskene i vinden, og spradende solbriller blinket i lyset fra hvite husvegger. Den lille byen ligger 80 kilometer nord for Alicante og har etter sigende 300 soldager i året. Og sola strålte gjennom makrellskyene den dagen vi var der.

Paella med kanin i MorairaVi tok havnepromenaden fra en fin, liten sandstrand via den gamle borgen Castillo de Moraira – som var ferdig bygget i 1742 og som fikk store skader under et engelsk flåteangrep i 1801 – og videre til den imponerende havnen med plass til 620 yachter. Og i utkanten av byen bygges det nye hus. Ikke store leilighetskomplekser, men eksklusive villaer med romslige terrasser og utsikt til havet med klippen Calpe.

På en koselig restaurant spiste vi feriens dyreste lunsj – prisene var noe helt annet enn hjemme i Alcalalí – en nydelig valensiansk paella. At den inneholdt kaninkjøtt, fikk vi først vite etterpå. Men godt var det!

Hellig kilde

På veien hjemover svingte vi innom den hellige kilden Ermita de la Font Santa. Ifølge legenden kom den hellige St. Vicent Ferrer over markene her på 1400-tallet sammen med søsteren sin. Søsteren ble tørst og St. Vincent berørte en stein med vandrestaven sin. Dermed sprang det frem en kilde. Siden den gang har vannet visstnok sildret ut under steinen, uansett om det er tørke eller ikke i området.

I dag er det bygget et lite kapell over kilden som tydeligvis besøkes mye, for det var mange stearinlys og friske blomster rundt kilden. Det var også en liten skranke med penn og papir hvor den som ville, kunne legge igjen en skriftlig bønn til den hellige Vicent. På et skilt ved den dryppende kilden ble det imidlertid advart mot å drikke vannet.

Vandretur med humlesurr og vinsnurr

For en dag! Vi gikk under krokete, gamle oliventrær, luktet på sitronblomstene, plukket appelsiner og så druebabyer på vinmarkene – på veien fra Alcalalí til nabolandsbyen Parcent og tilbake. Alcalalí er et fint utgangspunkt for fotturer og sykkelturer, og det er mange topper med fin utsikt.

Bortoverturen til nabolandsbyen gikk på småveier og stier gjennom blomsterenger, fuglesang og landbruksmarker. Premien var et kaldt glass vin på en bodega i Parcent – en liten idyllisk by. Parcent har trange gater omgitt av gamle hus og på toppen en vakker liten kirke med klokker som lyder langt utover markene hvor vi gikk. Hjemover tok vi en litt annen vei, og kom helt ned til elven Xalo som renner forbi Alcalalí.

Olivenlund i Parcent

Revolusjonær restaurant

Til å være en landsby er det et imponerende antall restauranter i Alcalalí. Vi besøkte Bar Porche, Restaurante Pepe, Restaurante Castellví og Los Amigos. Alle med god mat og alle med hver sin stil. Den som må nevnes spesielt, er den revolusjonære restauranten Ca Pinet. Selvfølgelig knallrød på utsiden, og inne blir du møtt av vegger fulle av kommunistiske helter. Che Guevara, Nikita Khrusjtsjov, Rosa Luxemburg og Fidel Castro. De var alle der, blant flagg og faner, hammer og sigd. Og midt i rommet en kilde av en annen type enn den vi så ved Moraia: «Font santa de la democracia» – demokratiets hellige kilde.

Norsk flagg på borde i restauranten Ca PinetJeg startet ingen diskusjon med den energiske servitøren om spørsmålene rundt kommunistisk styre og demokrati, men kameratene fra Norge fikk selvsagt et norsk flagg på bordet da han forsto hvor vi var fra. Og i gjesteboka fikk vi se at Jens Stoltenberg med følge besøkte restauranten 10. juli 2011. En spesiell måned i et spesielt år.

Restauranten serverer solid, lokal mat – i tråd med et annet aktuelt budskap fra eieren Pinet:
Independencia País Valenciá¡ Løsrivelse av området som var et eget kongedømme fra 1238 til 1707. Da kan man selvsagt ikke servere mat som er inspirert av for eksempel Andalucia, og menyen er også skrevet på valensiansk som er offisielt språk i regionen sammen med spansk. Maten og vinen var veldig god, og selve restauranten en opplevelse.

Vi vil tilbake til Vall de Pop

Fikk du lyst til å reise til Vall de Pop? Det skjønner jeg godt. Vi skal tilbake. Neste gang drar vi til mandelblomstringen i februar og den fjerde i venninnegjengen blir også med. Eselet, hanen og ekornet er klare til nye forestillinger, og det er mye mer å se.

Fikk du ikke med deg første del av blogginnleget mitt? Les om Vall de Pop rundt på seks dager I samme område besøkte vi Sanatario de Fontilles, som er det spanske svaret på leprakolonien  Spinalonga utenfor Kreta.

Ingen kommentarer til Vall de Pop, hellige kilder og kaninpaella

Caorle – fargerik badeby med masse sjarm

Ukjente Caorle har alt det gode Italia byr på, fra bordets gleder til vakkert landskap og hyggelige mennesker. Og selveste Venezia er bare en dagsutflukt unna. Caorle er en gammel…

Ukjente Caorle har alt det gode Italia byr på, fra bordets gleder til vakkert landskap og hyggelige mennesker. Og selveste Venezia er bare en dagsutflukt unna.

Liv Bente og Elisabeth på vingården Bergamo utenfor Caorle.

Her er vi på vingården Bergamo utenfor Caorle hvor vi fikk et skikkelig italiensk herremåltid – og mye god vin.

Caorle er en gammel fiskerlandsby og badeby med 12.000 innbyggere som ligger mellom Venezia og Trieste. Vi vet ikke så mye mer om byen før vi forlater Norge en sommerdag i juli, så spenningen er stor når vi henter leiebilen på flyplassen i Venezia og lar GPS-en vise vei via «the scenic route».

Utenfor bilvinduet passerer vakre landskap, kanaler, vinranker og små landsbyer. Sola skinner fra blå himmel og livet er herlig 🙂

Caorle er som en fargerik sukkertøylandsby

Det første vi legger merke til når vi kommer frem, er kanalen med alle båtene: fritidsbåter, seilbåter og fiskebåter. Noen fiskere sitter og slapper av med mat og vin, mens andre er opptatt med å bøte garn.

Gult hus i Caorle sentrum.Så oppdager vi husene. For noen farger! Fra pastellrosa og turkis til gult og burgunderrødt – det er som om vi har havnet i en sukkertøylandsby. Eller er det selveste Kardemomme by?

Vi skal bo på et hyggelig leilighetshotell, Residence Albatros, med kort vei til både sentrum og strand. Området virker stille og rolig, og fra balkongen har vi utsikt mot en fin, liten kanal. Venezia står på programmet om noen dager, og vi begynner så smått å få venetianske følelser.

Fra balkongen på hotellet vårt ser vi ut mot en liten kanal med båter og svømmebassenget.

Koselig utsikt fra rommet vårt på hotell Residence Albatros.

Siden det italienske kjøkkenet er nærmest synonymt med pasta og pizza, og Elisabeth har cøliaki og ikke tåler hvete, er vi litt spente når vi går for å spise middag. Bekymringen blir snart tatt av den varme kveldsbrisen. Vi finner en hyggelig taverna som har glutenfri pasta og pizza i alle varianter. Godt smaker det også!

På restaurant i Caorle spiser vi spagetti med skalldyr

Glutenfri pizza og pasta er ikke noe problem på spisestedene i Caorle.

Sommerfeiring med fyverkeri og gatefest

Italiensk sommerfeiring på bar i Caorle

Om kvelden er det mye mennesker i gatene, med lange køer utenfor restaurantene. Det er riktignok lørdag, men vi får en følelse av at det er noe spesielt på gang. Og ganske riktig, denne kvelden skal det feires at sommeren er her: Notte Colore. Hundrevis av mennesker har stilt seg opp for å se fyrverkeriet som fargelegger himmelen.

I gatene flanerer italienere og turister, barn og voksne i skjønn forening. Barene og restaurantene byr på livemusikk, mens klovner underholder de minste med sang, musikk og ablegøyer. Butikkene holder åpent og fylles med handleglade mennesker.

Kveldsshopping i Caorle

Turister og italienere på kveldsshopping i en typisk suvenirbutikk i Caorle.

Yrende liv på stranden

Vi våkner til en het søndag og stranden er et opplagt valg. På veien dit møter vi to fiskere ved kanalen.

– Han er ung, bare 70 år. så han er fremdeles fisker, gliser Toni og peker på kameraten Nani. Selv er han noen år eldre og har pensjonert seg fra fiskeryrket. Vi ønsker dem en god dag og får et vennlig «buon giorno» tilbake.

En mann sitter og skuer mot stranden i Caorle.

Det blir hett i Caorle i juli måned, så da kan det være godt å sette seg litt i høyden og skue mot stranda.

 

Caorle er en gammel fiskerlandsby, noe som preger både byen og restaurantene. Fersk fisk og skalldyr er byens spesialitet. Vi synes det er koselig å bo i en by som ikke bare er bygget for turister, men hvor det er mulig å slå av en prat med lokalbefolkningen.

Et rolig område på stranda i CaorleDen finkornete og gylne sandstranden er mange kilometer lang. Det er god plass, og rader på rader med solsenger og parasoller. Men har man ikke leid en solseng via reiseoperatøren eller et hotell på forhånd, får man heller ingen seng å sole seg på. Vi må derfor ta til takke med vårt eget strandhåndkle. Etter en stund blir det altfor varmt og vi trekker oss inn i skyggen ved den vakkert beliggende kirken Viale Madonna dell’Angelo.

Vi faller for Casanovas vinfavoritt

Er vi på ferie i Veneto-regionen, må vi selvfølgelig begi oss ut i vinens verden.

– Nå skal dere få smake på seks viner, tre røde og tre hvite. Gjør dere opp en mening om hvilke dere liker best, sier Paola Altan. Familien driver vingården La Braghina.

Elisabeth smaker vin på vingården La Braghina utenfor Caorle.

Elisabeth fant seg en hvitvinsfavoritt som viste seg også å være Casanovas favoritt.

Vi ser, lukter og smaker – og finner ut at vi liker familiens Pinot Grigio og Refosco aller best. – Ja, det er ikke så rart. Refosco er laget av vindruen som det heter seg at Casanova forførte sine damer med, ler Paola.

Men vi gir oss ikke med det og fortsetter til Bergamo Vini, en mindre produsent som har mottatt flere utmerkelser for sine gode viner.

– Benvenuti, velkommen, hilser både far og sønn Bergami når vi sammen med en liten gruppe andre turister setter oss til bords på vingårdens egen restaurant. Klare for et italiensk festmåltid.

På bordet kommer først sprudlevin og bruschetta, før det går slag i slag med hjemmelagde fristelser: carpaccio, ravioli, stek og tiramisu. Rundt langbordet var vi skjønt enige om at vi var kommet til den italienske mathimmelen. Smakene er vidunderlige og kommer virkelig til sin rett med god vin som er spesielt utplukket til dette måltid.

Liv Bente prøvesitter traktoren på vingården La Braghina

Liv Bente prøvesitter traktoren på vingården La Braghina.

På dagstur til magiske Venezia

Neste morgen kan vi nesten ikke vente med å stå opp. Vi skal til Venezia! Etter en liten busstur går vi over på båt for å ankomme vannveien til den romantiske byen. På veien forteller vår guide Eja om Venezias fascinerende historie, mens vi lar blikket vandre utover lagunen som strekker seg seks mil fra Venzia og innover Jesolo-bukten.

Venezia

Caorle ligger ca. 6 mil fra vakre og vidunderlige Venezia – perfekt avstand for en dagstur.

Det er ikke så mange turister å se når vi går i land ved titien, så den første timen loser Eja oss enkelt gjennom Venezias gater, forbi boligstrøk, torg, restauranter og butikker. Noen steder er smugene så trange at det ikke er mulig å passere hverandre.

Gondoltur på Canal Grande

Elisabeth prøver en karnevalsmaske i Venezia

Når vi nærmere oss de velkjente severdighetene, øker folkemengden betraktelig. Det er køer nesten overalt, og på broene er det vanskelig å få en plass ved rekkverket for fotografering.

Etter rundturen er det tid for å utforske Venezia på egen hånd. Men det begynner å bli veldig varmt. Sultne er vi også. Vi finner derfor en hyggelig restaurant ved Canal Grande hvor vi spiser lunsj mens vi ser på gondoltrafikken og ikke minst gondolierene i sine fine hatter som stadig legger til kai for å ta med seg nye turister.

Gondolfører Alessandro i Venezia

Etter lunsj vandrer vi rundt i byen, tar masse bilder og kikker i fine og eksklusive butikker. Og selvfølgelig må vi prøve masker i karnevalbyen Venezia.

Vi avslutter Venezia-besøket som seg hør og bør med en gondoltur. Vår kjekke gondolier Alessandro fører oss trygt gjennom de travle kanalene og under broene. På veien fra gondolen til båten som skal ta oss ut av byen igjen, er det nå så tett av turister at det nesten er umulig å komme seg fram. Sola steker og folkemassen beveger seg sakte fremover.

Det var fint å komme til Venezia, men det er ganske deilig å dra igjen også.

Arrivederci Caorle

Frozen pancake i CaorlePå vår siste dag i Caorle bestemmer vi oss for å gjøre minst mulig. Etter et par late timer ved bassenget på hotellet, tar vi en siste rundtur i byen for å gjøre noen innkjøp og bare nyte byens trivelige atmosfære.

Vi svinger også innom Calle Lunga – en smal og trang gate full av isbarer. Endelig fikk vi smake frozen pancakes som folk står i kø for utenfor hos Dessart Caorle.

Caorle er en by å bli glad i. Vi har iallfall falt pladask for denne ukjente, men kjempeherlige italienske ferieperlen.

Dame snakker med svaner

Noen snakker med hunder eller hester, denne dama snakket med svaner i lagunen som ligger i utkanten av byen.

Av Liv Bente Tiedemann og Elisabeth Breien Ellingsen

Ingen kommentarer til Caorle – fargerik badeby med masse sjarm

Type on the field below and hit Enter/Return to search