Gosoloreiser

Gosoloreiser

Tips og inspirasjon for deg som elsker å reise!

Stikkord: reisetips

Se og gjøre i Lucca? Her er seks reisetips

For å hjelpe deg med å planlegge din neste italienske drømmereise skal jeg gi deg noen forslag til hva du kan se og gjøre i Lucca. Jeg har vært i…

For å hjelpe deg med å planlegge din neste italienske drømmereise skal jeg gi deg noen forslag til hva du kan se og gjøre i Lucca.

Piazza

Jeg har vært i Italia flere ganger, fra Taormina på Sicilia i sør til Verona og Bergamo i nord, og blir like sjarmert hver gang. Det er noe spesielt med Italia og italienerne. For ikke snakke om den gode maten og vinen…

Tre venninner med store smil

Sommeren 2017 gikk turen til et sted midt i landet, Lucca i Toscana, sammen med to gode venninner. Ingen av oss hadde vært der før, men vi hadde hørt mye bra om Toscana, og spesielt Lucca.

Vi gledet oss veldig og kunne knapt sitte i ro da flyet landet på flyplassen i Pisa en deilig mild juni-kveld.

Tips 1: Bo sentralt i leilighet

Istedenfor å booke oss inn hotell, fant vi en hyggelig leilighet på Airbnb. Den hadde to soverom og to bad, åpen stue- og kjøkkenløsning og balkong. Det med balkong var viktig for oss, for da kunne vi nyte sola iallfall om morgenen og ettermiddagen når vi ikke var ute på oppdagelsesferd.

Italiensk pizzaBeliggenheten var også viktig, og leiligheten lå knapt fem minutter fra jernbanestasjonen og bymuren (med gamlebyen innenfor). Perfekt!

Husverten vår Enrico tipset oss også om en pizzarestaurant med take-away nede i gata som, ifølge ham, hadde byens beste pizza. Vi testet den flere ganger og kan skrive under på at det smakte skikkelig godt ?

Tips 2: Sykkeltur på bymuren

Bare så det er sagt: Lucca er ikke akkurat en perfekt sykkelby. De koselige gatene er trange og smale og det myldrer av folk overalt. Likevel anbefaler jeg deg å ta en sykkeltur – oppå den fire kilometer lange bymuren, vel å merke. Muren er bredere enn du tror, så det er nok av plass for både gående og syklende. Bilkjøring er ikke tillatt på muren.

Trenger du en pause fra tråkkingen, kan du slå deg ned på gresset og slappe av eller ha en piknik med toskanske delikatesser og vin. Eller du kan stille deg opp ved muren og skue utover byen; her har du god utsikt til både den gamle og den nye delen.

Du får leid sykler overalt i Lucca. Siden vi var tre personer, leide vi en firemannssykkel med ratt og soltak for en time.

Tips 3: Nyt utsikten fra byens høyeste tårn

Fantastisk utsikt over Lucca fra toppen av Guignini-tårnetTorre Guignini er et av få gjenværende tårn innenfor bymurene i Lucca. Det ble bygget på 1300-tallet – veldig gammelt, altså – av en velstående italiensk familie, og på toppen er det en minihage med (ekte) eiketrær. Tårnet er 40 meter høyt, og det er mange bratte trapper å gå opp. Jo nærmere toppen du kommer, desto trangere og smalere blir trappegangene. Mot slutten klatrer du nærmest opp en stige. Så hvis du har litt klaustrofobi, bør du kanskje stå over dette besøket.

Kommer du deg helt opp, er belønningen en helt slående vakker utsikt over byen og det toskanske landskapet! Rundt deg på alle kanter ser du ned på bygater og røde hustak, og noen skogkledte topper lenger borte. Italiensk sjarm på sitt beste 🙂

Tips 4: Besøk en vingård

Det er mer enn nok å både se og gjøre i Lucca, likevel bestemte vi oss for å besøke en vingård litt utenfor byen. For vi kunne da ikke være i Toscana, Italia uten å smake den gode lokale vinen? Etter litt research falt valget på familiedrevne Tenuta del Buonamico, hvor vi bestilte vinsmaking, omvisning og lunsj for bare 33 euro per snute. Vingården ligger i Montecarlo et par mil fra Lucca, og vi tok taxi fra jernbanestasjonen.

Da vi kom frem, ble vi møtt av en stor gruppe støyende amerikanere som (heldigvis) var i ferd med å avslutte omvisningen sin. Vi havnet isteden sammen med en canadisk dame og hennes niese. Vi fant virkelig tonen og det ble en dag fylt av gode viner, deilig italiensk småretter, blant annet ost, spekeskinke og bruschetta, og mye latter. Og stemningen steg  etter hver som vi bestilte mer vin til bordet ?

Buonamico-gården ble grunnlagt på 1960-tallet og er i dag en av de ledende vinprodusentene i området. De grønne, landlige omgivelsene rundt gården er vakre og fredfylte, og jeg anbefaler veldig et besøk.

Det er ikke så lett å komme seg dit med offentlig transport, så det kan være lurt å avtale kjøring og henting med taxi. Det gjorde vi, og på vei hjem tok taxisjåføren oss med til landsbyen Montecarlo hvor han spanderte en deilig sterk espresso på oss. Mulig han syntes at vi trengte det etter tre timer på vingården…

Tips 5: Gå på Puccini-konsert

Statue av PucciniI Lucca er det ett navn du fort legger merke til: Puccini, eller Giacomo Puccini. Den italienske komponisten som står bak de verdenskjente operaene «La Bohème», «Madama Butterfly» og «Tosca». Grunnen er at Puccini ble født i Lucca, og rundt omkring i byen ser du gater, plasser og statuer med hans navn.

Hver kveld året rundt hylles han med operakonserter i San Giovanni-kirken, og siden vi kjenner iallfall noe av musikken, kjøpte vi billetter (ca. 18 euro) til en kveldskonsert. Det ble en time fylt med mye vakker musikk. Er du ingen stor operafan, tror jeg likevel du vil synes at dette er en fin opplevelse.

Tips 6: Spis på Luccas eldste restaurant

Vi hadde hørt om Buca di Sant Antonio, men visste ikke helt om det var bryet verdt å finne veien til Luccas eldste restaurant. Vi hadde sett bilder fra restauranten, som skal ha eksistert fra 1782 om ikke lenger, med alvorlige mannlige servitører, hvite duker og en masse kobberkasseroller og annet kjøkkenutstyr som henger fra taket og samler støv. Kunne maten der være noe å skryte av?

Vel, etter en lang dag med shopping gikk vi tilfeldigvis forbi og tenkte vi skulle prøve lykken. Vi ramlet inn den tunge døra, fullastet med bæreposer, svette i panna og kledd i den typiske turistshortsen. Vel inne ble vi tatt imot med store gjestfrie smil og vi følte oss umiddelbart hjemme. Og servitøren vår må ha vært den blideste mannen jeg noen gang har møtt. For en herlig fyr!

Menyen fristet med alt mulig godt fra det italienske kjøkken, fra pasta og risotto til carpaccio og biff. Vi var sultne og tørste og kastet oss over brødet og appetizeren som ble satt på bordet. Jeg bestilte en pastarett som smakte helt himmelsk!

Mye mer å se og gjøre i Lucca!

Hvis du planlegger en tur til Lucca, håper jeg at du lot deg inspirere til å prøve noen av disse tipsene. Eller så er det mye annet å finne på i den sjarmerende italienske byen. Her er plenty av hyggelige spisesteder, bra shopping og fine piazzaer.

Har du spørsmål om Lucca, kan du sende meg en melding

Piazza

7 kommentarer til Se og gjøre i Lucca? Her er seks reisetips

Gøteborg – din nærmeste storby i utlandet

Bor du i Oslo-området, er Gøteborg bare en svipptur unna med bil, buss eller tog. Og byen med sine nær 600.000 innbyggere har plenty av spennende spisesteder, shopping og aktiviteter….

Bor du i Oslo-området, er Gøteborg bare en svipptur unna med bil, buss eller tog. Og byen med sine nær 600.000 innbyggere har plenty av spennende spisesteder, shopping og aktiviteter. Med andre ord, ganske perfekt for en helgetur.

Hilde og jeg smiler foran Dorsia Hotel & Restaurant

Hilde og jeg feiret nyttår i Gøteborg.

Jeg skal ikke ta for meg alt Gøteborg har å by på, for jeg kjenner ikke byen godt. Sammen med Gosolo-partner Hilde tilbrakte jeg nyttårshelgen der, og som i Norge holder mange steder stengt iallfall noen av disse dagene. Likevel sitter vi igjen med mange fine opplevelser. Og stor lyst til dra tilbake for å se mer.

Afternoon tea i Gøteborg

Vi sjekket inn på Comfort Hotel Gøteborg lille nyttårsaften. Etter å ha dumpet kofferten på rommet satte vi straks kursen ut igjen mot Dorsia Hotel & Restaurant, hvor vi hadde bestilt bord klokken 15.00. På veien stoppet vi innom Artilleriet – et mekka for alle som er opptatt av interiør, design, mote og god kaffe (Da Matteo). Det ble ingen handel på oss denne dagen, men det var mye som fristet.

Døråpning med gardiner på Dorsia Hotel i Gøteborg

Når du går gjennom dørene på Dorsia, er det som å stige inn i en annen tid. På en måte stemmer det godt, for hotellet som åpnet i 2012 er innredet i 1920-tallsstil. Her råder en gjennomført elegant maksimalisme med løyelsgardiner, gulldekor, blomster, vakre skulpturer, malerier og antikviteter, tunge møbler og krystallkroner i taket.

Røde vegger, et maleriet med en naken kvinne og to champagneflasker på Dorsia

Vi bestilte Afternoon Tea supplert med rosa champagne. Vi håpet på velfylte fat, og det fikk vi. Utvalget av te var riktignok litt skuffende, med bare to slag å velge mellom, men det var til gjengjeld tre etasjer med finger-sandwicher,  mini-paier, kjeks, kaker, dessertsjokolader, fudge og mye mer.

Etasjefat med kaker, kjeks og smørbrød og et glass rosa champagne

Bord med stoler på Dorsia

Julestemning på Liseberg

Resten av ettermiddagen fikk vi en siste smak av jul på Liseberg, hvor lille nyttårsaften er siste åpningsdag for året. Vi droppet karusellene, og ruslet i stedet rundt og hørte skrikene fra alle andre som ble slengt rundt høyt der oppe i luften. Vi snuste inn lukten av candyfloss, popcorn og åpen ild, kikket på designervarer og fikk med oss siste del av julens isshow. Veldig fint var det.

Julelys i trær på Liseberg i Gøteborg

Hilde sitter og smiler foran en snømann på Liseberg i Gøteborg

Til kvelds gikk vi for en hamburger på et av de meste populære burgerstedene i Gøteborg: The Barn. En saftig burger med fries blir sjelden feil, og vi var veldig godt fornøyd med valget.

På dagen nyttårsaften ruslet vi rundt i sjarmerende Haga, en bydel med gamle trehus, små butikker og koselige kafeer. Vi tok en kaffe og lot oss friste til å smake på noen av de mange godsakene i disken hos Le Petit Café. Det var fullt hus, så det var tydelig at dette var et populært sted. Her er det også mulig å spise frokost fra en buffet med mange fristelser, og de holder åpent fra 08.00 til 20.00 hver dag.

Eieren av Le Petit Cafe i Haga i Gøteborg strekker seg mot alle kakene på disken

Nyttårsmiddag på «bordell»

Nyttårsmiddagen inntok vi på Puta Madre, en meksikansk restaurant i ekte bordellstil. Interiøret var overhodet ikke så lugubert som man kanskje kunne tro, faktisk minnet det om stilige Dorsia. Vi hadde forhåndsbestilt nyttårsmenyen med drikkepakke. De to første rettene var vi litt skeptiske til, siden ingen av oss er særlig begeistret for verken østers eller biff tartar. Men siden resten av menyen så veldig fristende ut, tok vi sjansen, og vi endte opp med å spise hver smitt og smule av de fem rettene. Nydelige smaker!

Etter maten tok vi et par gode drinker i baren, hvor spesialiteten naturlig nok er tequila, før vi gikk tilbake til hotellets takterrasse for å skåle det nye året inn.

Et siste tips: Palmhuset i Trägårdsföreningen. Mye var stengt første nyttårsdag, men det vakre viktorianske glasshuset holdt åpent. Palmhuset er som en stille oase midt i Gøteborg sentrum med alskens eksotiske blomster, palmer og grønne vekster fra alle verdenshjørner. Etter hvert som vi beveget oss rundt i bygningen, ble rommene stadig varmere, tilpasset plantenes behov for temperatur og luftfuktighet.

Gøteborg er ikke langt fra Drammen, og vi har bestemt oss for å dra dit oftere. Byen ga oss uten tvil en inspirerende, avslappende og fredfull start på det nye året.

Ingen kommentarer til Gøteborg – din nærmeste storby i utlandet

Eksotiske Marrakech

Marrakech i Marokko er en av verdens vakreste og mest eksotiske byer, omkranset av Atlasfjellene og store daddelpalmeskoger. Fargene, folkemengdene, maten, basarene, markedsplassen Djemaa El-Fna, Bahai-palasset, Hotel La Mamounia og…

Marrakech i Marokko er en av verdens vakreste og mest eksotiske byer, omkranset av Atlasfjellene og store daddelpalmeskoger. Fargene, folkemengdene, maten, basarene, markedsplassen Djemaa El-Fna, Bahai-palasset, Hotel La Mamounia og Majorelle-hagen er bare noen av høydepunktene.

Av Jon Vidar Bergan

Selv besøkte jeg byen i mars, da temperaturen lå på litt over 20 grader. Det kan bli veldig varmt der for nordmenn om sommeren, så jeg anbefaler å reise om høsten og våren. Marokkanerne har et avslappet forhold til sin religion islam, og det føles trygt der. Selgerne er heller ikke så masete som i enkelte andre land.

Marrakesh

Medinaen, soukene og basarene

Medinaen er navnet på gamlebyen innenfor bymurene i Marrakech. Soukene er områet der håndverkerne har sine verksteder og butikker. Basarene er en fellesbetegnelse for disse butikkene som ligger i trange gater og ved torg. Ingen varer har prislapper, for her skal det prutes. Ofte blir man tilbudt søt myntete, som er marokkanernes nasjonaldrikk. Noen butikker selger kaker, men stort sett tilbyr de sko, smykker og tøyer.

MarrakeshI Marrakech kan man besøke herborister, som lager blant annet kryddere, legemidler, kosmetiske produkter og oljer. Hos Herboriste du Paradis får man demonstrert en rekke produkter av en språkmektig og sjarmerende luring som holder et veldig underholdende show. 

Hvis du vil spise en Marrakech-spesialitet, bør du bestille tanjia. Dette er oksekjøtt som tilberedes i leirkrukker sammen med olivenolje og kryddere, og serveres med brød til. Utrolig nok er det bare mannfolk som lager den enkle retten tanjia! Jeg spiste på restauranten Chez Lamine Hadj Mustapha (Souk Ablouh, 18-26/Guéliz Rue Ibn Aicha), som ligger i nordenden av Djemaa El-Fna.

I utkanten av basarene ligger det små serveringssteder. Jeg snublet over en takrestaurant i gammel stil, med fabelaktig utsikt og god service, Cafe Restaurant Cingfeur, som ligger ved porten Bab Ftouh.

Marrakesh

Markedsplassen Djemaa El-Fna

Denne enorme, berømte, L-formede markedsplassen byr på underholdning og salgsboder for blant annet mat, drikke, billige varer og kunstverk. Slangetemmere, dansere, musikere, spåkoner og (dessverre) aper i bånd er bare noen av underholdningstilbudene. Best utsikt får man fra verandaen til Cafe Glacier i det sørøstlige hjørnet.

Husk at når du tar nærbilde av noen som opptrer, kommer de straks bort til deg for å få penger.

Marrakesh

I utkanten av Djemaa El-Fna står det en rekke hestedrosjer oppstilt. Disse kan leies for ca 200 dirham per tur. Taxi koster stort sett mellom 20 og 50 dirham. Om kvelden forvandles en del av Djemaa El-Fna til det stemningsfullt belyste nattmarkedet. Her kan man spise seg mett på tradisjonell marokkansk mat og la seg fascinere av gjøglere, historiefortellere og musikere.

Bahia-palasset

Palais de la Bahia er storvesir Si Moussas palass fra 1800-tallet. Her er det vakkert utsmykkede rom hvor det ikke er spart på dyre tresorter, marmor eller mosaikker. Rundt gårdsplassen er det fontener og velduftende blomsterhager. 

Majorelle-hagen

Den svale Majorelle-hagen ble skapt på 1920-tallet av kunstneren Jacques Majorelle (1886-1992), som hadde atelieret sitt der og bodde like ved. Hagen ble kjøpt og pusset opp av moteskaperen Yves Saint-Laurent og hans kjære Pierre Bergé i 1980. De har fått sitt eget minnesmerke.

Hagen er en eksplosjon i fargene grønt, gult, blått og rødt. Den spesielle blåfargen kalles faktisk Majorelle Blå. Hagen har mange bassenger, hvorav to også har karpefisker. Blant de eksotiske plantene fra hele verden er det veldig mye kaktus og palmer. Hagen rommer også et interessant museum for berbernes kultur. I fjor åpnet det et eget Yves Saint-Laurent-museum like utenfor hagens murer. 

Marrakesh

Hotelluksus i Marrakech

Man slipper ikke inn på sagnomsuste, rådyre og eksklusive hotellpalasset La Mamounia i t-skjorte og shorts! Men hvis man ikke bor der, kommer man seg lett inn hvis man kler seg pent og ikke ankommer i store grupper. Hotellet er storslått både innendørs og utendørs, og hagen er kjent for sin prakt. I utkanten ligger det en isbar som serverer sorbet-is.

Jon Vidar i Marrakesh

To barer er berømte og verd et besøk: Bar L’Italien og Churchill Bar. Her er to eksempler på hvor dyrt drikke er på La Mamounia: 300 kr for et glass Aperol Spritz og 100 kr for ei flaske 33 cl Casablanca-øl! Det var forresten her Petter Stordalen giftet seg.

Marrakesh

 

Ingen kommentarer til Eksotiske Marrakech

5 ting du må se i Rio de Janeiro

Rio de Janeiro er en fargerik by og delstat i Brasil som mange forbinder med karneval, fotball, Copacabana, Ipanema, samba, Jesus-statuen og Sukkertoppen. Jeg dro dit med min venninne Elisabeth…

Rio de Janeiro er en fargerik by og delstat i Brasil som mange forbinder med karneval, fotball, Copacabana, Ipanema, samba, Jesus-statuen og Sukkertoppen. Jeg dro dit med min venninne Elisabeth og fikk oppleve noen fine høydepunkter, mens andre forsvant i tåka.

Privat sightseeing i Rio de Janeiro

Utsikten fra Corcovado-fjellet der Jesus-statuen står.

Vakker utsikt fra Corcovado-fjellet der Jesus-statuen står .

 

Jeg har akkurat kommet hjem fra en 10-dagerstur til Rio de Janeiro og sitter igjen med mange flotte minner. Selv om Rio virket stort og overveldende, fikk vi sett og opplevd mye på kort tid.

Vi hadde gjort en del research før vi dro og visste derfor hvilke severdigheter vi ønsket å se. Vi skulle egentlig hoppe på en turistbuss som skulle ta oss rundt, men takket heller ja til Gustavo Faro som tilbød oss «privat» guiding. Gustavo snakket godt engelsk og kunne vise til gode anmeldelser på TripAdvisor. Han tok mindre betalt enn turistbussene og kunne legge om programmet sitt etter hva vi ønsket.

Gustavo var også smart. Han kjørte motsatt vei av turistbussene for at vi skulle unngå de største folkemengdene. Han hadde også billetter som tok oss forbi de verste køene.

Storslåtte severdigheter

På vår sightseeing med Gustavo besøkte vi følgende severdigheter:

1. Jesus-statuen

Maiken står med utstrakte armer foran Jesus-statuen i Rio de Janeiro.På toppen av Corcovado-fjellet står den majestetiske Jesus-statuen, eller Cristo Redentor på portugisisk. Av alle severdigheter vi besøkte, var også dette den mest travle. Det var ikke så mye kø for å komme opp til selve statuen, men det var mange mennesker på toppen som jaktet på det beste bildet av statuen, noe som gjorde det litt vanskelig å bevege seg rundt.

Vi var mest interessert i utsikten, da den er spektakulær herifra, men det var også utrolig å få sett det store byggverket.

2. Selarón-trappen

Noen av verdens mest kjente trappetrinn, dekket av over 2000 fargerike fliser fra hele verden, finner du i Rio. Vi var heldige og kom hit så tidlig at vi unnslapp de verste folkemengdene. Fordi det var nærmest tomt i trappene, fikk vi kikket rundt og tatt noen fine bilder.

Selarón-trappen med sine 250 trappetrinn er absolutt verdt et besøk, men dra dit tidlig.

3. Boulevard Olimpico og Museum of Tomorrow

Museum of Tomorrow

Museum of Tomorrow i åpnet dørene i Rio de Janeiro i desember 2015.

Graffitimaleri på Boulevard Olimpico
Vi spurte Gustavo om å få gå langs Boulevard Olimpico for å se de fantastiske graffiti-veggene (bildet) som er noen helt utrolige og fargerike kunstverk.

I enden av boulevarden ligger Museum of Tomorrow, som er et naturvitenskapelig museum. Vi var fornøyde med bare å se selve arkitekturen til museet, som ved første øyekast kan minne om et fartøy fra verdensrommet.

4. Catedral Metropolitana do Rio de Janeiro

Vakre glassmalerier i taket i Rio-katedralenSom Museum of Tomorrow ser katedralen i Rio de Janeiro også ut som et romskip som har landet i midten av et forretningsområde. Byggverket er inspirert av maya-pyramidene og har fire store glassmalerier som strekker seg fra gulv til tak.

Det er et av de mest spesielle byggverkene jeg noen gang har sett, som definitivt er et syn for øyet og verdt å se. Inngang i katedralen er gratis.

5. Det kongelige portugisiske leserom

Dette er en bortgjemt skatt i Rio som få turister vet om. Jeg kjente til dette biblioteket via bilder på Instagram, og det sto på «bucket-listen» min for Rio. Det er gratis å komme inn og se i biblioteket. Lesesalen er dekket med bøker fra gulv til tak og ser ut som et skikkelig Harry Potter-bibliotek. I tillegg til bøkene er lesesalen utsmykket med et fantastisk glassmaleri i taket. Det er definitivt det vakreste biblioteket jeg noen gang har sett og verdt et besøk.

Vi fikk sett utrolig mye på kun tre timer, og Gustavo sa så fint: «Dere er de raskeste turistene jeg har hatt med på tur.» Ønsker du mest mulig ut av din sightseeing i Rio, anbefaler jeg å ta en tur med Gustavo Faro.

Amputert solnedgang på Sukkertoppen

Maiken og Elisabeth på SukkertoppenVi hadde planlagt å få sett solnedgangen på Sukkertoppen, noe som for oss ble litt amputert, da vi fikk tett tåke på toppen. Irriterende, spesielt fordi vi det var klarvær hele dagen. Men det var ikke noe å gjøre med været, så vi koste oss med noen øl på toppen, fikk sett en liten ape i jungelen og tatt noen kule bilder av taubanen. På vei ned klarnet det litt, og vi fikk likevel sett noen flotte farger over Rio.

På bildet ser du Elisabeth og meg med utsikten som forsvant i tåka.

Vårt tips: Dobbeltsjekk værmeldingen før du kjøper billett 🙂

Dra til Rio de Janeiro om sommeren

Hvis du tenker på å ta en tur til Rio, er alle de overnevnte severdighetene verdt å få med seg. Vi reiste i juli måned, når det er vinter i Brasil, noe som viste seg å være lurt. Vi hadde gode temperaturer og unngikk de aller største folkemengdene. Dette ga oss en veldig fin og behagelig opplevelse av Rio.

Ta gjerne en titt på min Instagram-profil

 

Ingen kommentarer til 5 ting du må se i Rio de Janeiro

Vall de Pop, hellige kilder og kaninpaella

Jeg sitter ne’på terrassen og ser utover vinmarkene En solskinnsdag i ferien min … Jeg titter på sykkelmenn, jeg har solbriller på Så ingen riktig ser hvor jeg ser ……

Jeg sitter ne’på terrassen og ser utover vinmarkene
En solskinnsdag i ferien min …
Jeg titter på sykkelmenn, jeg har solbriller på
Så ingen riktig ser hvor jeg ser …

Fritt etter Postgirobyggets «En solskinnsdag», så hadde jeg det bedre enn de fleste her til stede. Riktignok var de syklende flokkene med menn som fylte landeveiene, bare små distraksjoner i alt det morsomme vi opplevde i Vall de Pop.

Av Elisabeth Breien Ellingsen

Snobbeby og kanin til lunsj

I Moraira vippet designerveskene i vinden, og spradende solbriller blinket i lyset fra hvite husvegger. Den lille byen ligger 80 kilometer nord for Alicante og har etter sigende 300 soldager i året. Og sola strålte gjennom makrellskyene den dagen vi var der.

Paella med kanin i MorairaVi tok havnepromenaden fra en fin, liten sandstrand via den gamle borgen Castillo de Moraira – som var ferdig bygget i 1742 og som fikk store skader under et engelsk flåteangrep i 1801 – og videre til den imponerende havnen med plass til 620 yachter. Og i utkanten av byen bygges det nye hus. Ikke store leilighetskomplekser, men eksklusive villaer med romslige terrasser og utsikt til havet med klippen Calpe.

På en koselig restaurant spiste vi feriens dyreste lunsj – prisene var noe helt annet enn hjemme i Alcalalí – en nydelig valensiansk paella. At den inneholdt kaninkjøtt, fikk vi først vite etterpå. Men godt var det!

Hellig kilde

På veien hjemover svingte vi innom den hellige kilden Ermita de la Font Santa. Ifølge legenden kom den hellige St. Vicent Ferrer over markene her på 1400-tallet sammen med søsteren sin. Søsteren ble tørst og St. Vincent berørte en stein med vandrestaven sin. Dermed sprang det frem en kilde. Siden den gang har vannet visstnok sildret ut under steinen, uansett om det er tørke eller ikke i området.

I dag er det bygget et lite kapell over kilden som tydeligvis besøkes mye, for det var mange stearinlys og friske blomster rundt kilden. Det var også en liten skranke med penn og papir hvor den som ville, kunne legge igjen en skriftlig bønn til den hellige Vicent. På et skilt ved den dryppende kilden ble det imidlertid advart mot å drikke vannet.

Vandretur med humlesurr og vinsnurr

For en dag! Vi gikk under krokete, gamle oliventrær, luktet på sitronblomstene, plukket appelsiner og så druebabyer på vinmarkene – på veien fra Alcalalí til nabolandsbyen Parcent og tilbake. Alcalalí er et fint utgangspunkt for fotturer og sykkelturer, og det er mange topper med fin utsikt.

Bortoverturen til nabolandsbyen gikk på småveier og stier gjennom blomsterenger, fuglesang og landbruksmarker. Premien var et kaldt glass vin på en bodega i Parcent – en liten idyllisk by. Parcent har trange gater omgitt av gamle hus og på toppen en vakker liten kirke med klokker som lyder langt utover markene hvor vi gikk. Hjemover tok vi en litt annen vei, og kom helt ned til elven Xalo som renner forbi Alcalalí.

Olivenlund i Parcent

Revolusjonær restaurant

Til å være en landsby er det et imponerende antall restauranter i Alcalalí. Vi besøkte Bar Porche, Restaurante Pepe, Restaurante Castellví og Los Amigos. Alle med god mat og alle med hver sin stil. Den som må nevnes spesielt, er den revolusjonære restauranten Ca Pinet. Selvfølgelig knallrød på utsiden, og inne blir du møtt av vegger fulle av kommunistiske helter. Che Guevara, Nikita Khrusjtsjov, Rosa Luxemburg og Fidel Castro. De var alle der, blant flagg og faner, hammer og sigd. Og midt i rommet en kilde av en annen type enn den vi så ved Moraia: «Font santa de la democracia» – demokratiets hellige kilde.

Norsk flagg på borde i restauranten Ca PinetJeg startet ingen diskusjon med den energiske servitøren om spørsmålene rundt kommunistisk styre og demokrati, men kameratene fra Norge fikk selvsagt et norsk flagg på bordet da han forsto hvor vi var fra. Og i gjesteboka fikk vi se at Jens Stoltenberg med følge besøkte restauranten 10. juli 2011. En spesiell måned i et spesielt år.

Restauranten serverer solid, lokal mat – i tråd med et annet aktuelt budskap fra eieren Pinet:
Independencia País Valenciá¡ Løsrivelse av området som var et eget kongedømme fra 1238 til 1707. Da kan man selvsagt ikke servere mat som er inspirert av for eksempel Andalucia, og menyen er også skrevet på valensiansk som er offisielt språk i regionen sammen med spansk. Maten og vinen var veldig god, og selve restauranten en opplevelse.

Vi vil tilbake til Vall de Pop

Fikk du lyst til å reise til Vall de Pop? Det skjønner jeg godt. Vi skal tilbake. Neste gang drar vi til mandelblomstringen i februar og den fjerde i venninnegjengen blir også med. Eselet, hanen og ekornet er klare til nye forestillinger, og det er mye mer å se.

Fikk du ikke med deg første del av blogginnleget mitt? Les om Vall de Pop rundt på seks dager I samme område besøkte vi Sanatario de Fontilles, som er det spanske svaret på leprakolonien  Spinalonga utenfor Kreta.

Ingen kommentarer til Vall de Pop, hellige kilder og kaninpaella

Vall de Pop rundt på seks dager

Vall de Pop i País Valenciano – navnet er fullt av løfter: Bølgende vinmarker og middelalderborger med utsyn til irrgrønt vann. Eldgamle oliventrær og syngende sirisser. Middelhavshager fulle av pirrende…

Vall de Pop i País Valenciano – navnet er fullt av løfter: Bølgende vinmarker og middelalderborger med utsyn til irrgrønt vann. Eldgamle oliventrær og syngende sirisser. Middelhavshager fulle av pirrende blomsterdufter og hemmelige stier. Snobbete yachtbyer, fristende badestrender og en revolusjonær restaurant.

Av Elisabeth Breien Ellingsen

Tre venninner i Vall de PopBarndomsvenninnene Hedvig, Tori og Elisabeth på en liten maiferie i Toris herlige hus i den erkespanske landsbyen Alcalalí (selv om navnet vitner om maurisk herredømme en gang i tiden). Her våknet vi til morgendis over markene med oliven, appelsiner, druer, mandler og det nye søte bekjentskapet nisperos – og i bakgrunnen ruvet de mektige fjellene.

Et sted mellom oss og fjellene residerte et esel med en voldsom utestemme og relativt dårlig musikalitet. Eselet ble akkompagnert av en hane som startet optimistisk på store arier, men som sjelden klarte å holde tonen helt ut. Den komiske operaen ble hevet flere hakk av et dyktig småfuglkor og et lite ekorn som drev balansekunster på strømledningene nedenfor huset hver dag.

Perfekt utgangspunkt for utflukter

Altså et sjarmerende, landlig bosted, og et perfekt utgangspunkt for utflukter. Landsbyen ligger i dalen Vall de Pop, omtrent midt mellom Valencia og Alicante i Spania. En grønn lunge litt inn i landet, med en høyde på 240 m.o.h.

Tori var en perfekt reiseleder som tok oss med til mange av de fine stedene hun og familien har funnet i området. Det blir for langt å skrive om alt vi så, men jeg skal fortelle om noen av scenene i «Vall de Pop rundt på seks dager». Med egen bil kunne vi stoppe der vi ville, og komme oss raskt fra sted til sted.

Et interessant sted var Sanatario de Fontilles – en avskjermet dal for leprasyke. Les en egen bloggpost om dalen uten retur her.

Nostalgisk middelhavshage

Et av de vakreste scenariene på turen var middelhavshagen El jardín de L’Albarda i Pedreguer. Hagen inneholder mer enn 700 ulike middelhavsplanter, i tillegg til et stort utvalg roser og palmer. Her er kunstige fossefall, vakre blomsterpaviljonger, karpedammer, appelsinalleer, lavendelåkre, vegger dekket av klatreroser, romantiske fontener og fargerike mosaikker. Det er meningen at de besøkende skal gå inn i en eventyrverden av blomster. Vi fikk med oss et kart som avslørte de hemmelige stiene og de skjulte paviljongene.

Vakker mosaikk i El jardín de L’Albarda

Det var ikke så mange gjester i hagen, og de fleste som var der var spanske. Noen fotograferte seg rundt slik som minst én i vårt følge gjorde (Instagram- og snapomanen Elisabeth), mens andre slappet av i paviljongene med blomstertak. Hagen drives av en stiftelse som jobber med å vise frem bærekraftig hagebruk med gamle plantetyper og uten stort forbruk av vann og kjemikalier.

Midt i hagen ligger et imponerende herskapshus i kolonistil, med en sjarmerende kafé i bakgården. Etter å ha fotografert og luktet oss frem i over en time, tok vi en kruttsterk kaffe mens vi så på et fototeam som danderte modeller i stilige klær mellom blomstene.

Etter hagevandringen kjørte vi til havnebyen Dénia i nærheten og spiste lunsj i den friske vinden fra Middelhavet. Fra Dénia kan du blant annet ta båt til Mallorca og Marokko. Vi valgte i stedet en runde i byens svar på den kjente La Rambla i Barcelona – fine butikker og kafeer langs en bred, skyggerik aveny.

A castle with a view

El Castell de Guadalest er et annet sted med store fotomuligheter. Vi tok fjellveien fra Vall de Pop, og passerte fjellpasset Coll de Rates med nydelig utsikt over dalen vår. På den andre siden av fjellet møtte vi mer dramatisk natur med bratte fjell og svingete veier. Og selve Guadalest var ikke mindre spektakulær. En borg på en fjelltopp bygget på 1100-tallet av maurerne.

Vi gikk gjennom den lille fjellandsbyen med koselige butikker og spisesteder, og opp trappene mot borgen på toppen. Det så mye lengre ut enn det var, og vel oppe fikk vi en fantastisk utsikt til et smaragdgrønt vann nede i dalen. Og på en bratt fjellklippe hvor man må være fjellklatrer for å komme opp, så vi restene av utkikkstårnet Alcalà. Jeg skulle gjerne ha sett hvordan byggingen på klippen foregikk den gangen for 900 år siden. Den minnet litt om Svolværgeita hvis noen hadde fått den ideen å bygge en liten middelaldersk utkikkspost på toppen.Guadelest

Guadalest ligger 595 meter over havet, og har under 200 innbyggere, men er et populært utfluktsmål for turister fra strandbyene på Costa Blanca. I begynnelsen av mai var det ikke plagsomt mange turister, og vi satt nesten alene på kafeen med den beste utsikten. Turismen har også gjort at det er etablert flere museer i den lille landsbyen ved foten av fjellet, men vi besøkte bare borgen.

Dette var første halvdel av seksdagersturen vår. Jeg håper du blir med på fortsettelsen og neste del av turen, der jeg blant annet forteller om snobbebyen Moraira, idylliske Parcent og den revolusjonære restauranten Ca Pinet.

Ingen kommentarer til Vall de Pop rundt på seks dager

Fontilles – dalen uten retur

Av Elisabeth Breien Ellingsen 100 kilometer sør for Valencia ligger Sanatario de Fontilles, omgitt av fjell og en flere kilometer lang mur. I denne avskjermede dalen bodde flere hundre spedalske….

Av Elisabeth Breien Ellingsen

100 kilometer sør for Valencia ligger Sanatario de Fontilles, omgitt av fjell og en flere kilometer lang mur. I denne avskjermede dalen bodde flere hundre spedalske. De fleste fikk aldri se sine kjære igjen. Et besøk her gir mange tanker.

Romanen «Øya» av Victoria Hislop handler om leprakolonien Spinalonga utenfor Kreta, noe som har gjort den forlatte byen til en turistattraksjon. Jeg besøkte Spinalonga i 1984. Den gangen var stedet helt stille, og vi ble fraktet ut til øya av en eldre fisker fra fastlandsbyen Plaka. Han husket tiden før 1957 og kunne fortelle historier om noen av de leprasyke som bodde på øya. Vi vandret rundt i den tomme byen og prøvde å forestille oss hvordan det må ha vært for de som kom med båt, som oss, og visste at de aldri ville få se familie og venner igjen.

Elisabeth står og nyter den vakre utsikten

Den samme følelsen får jeg i Sanatario de Fontilles, som er en spansk utgave av Spinalonga. Dalen var et sted for resten av livet for leprapasientene. De fikk medisinsk behandling og lindring, men ble ikke kurert slik at de kunne forlate dalen. Først i 1948 kom det internasjonale gjennombruddet i behandlingen av lepra, eller «spedalskhet» som er uttrykket vi kjenner fra Bibelen.

Startet i 1902

Sanatario de Fontilles ligger i en sidedal av Vall de Laguar, rundt 20 kilometer rett inn i landet for byen Denia. Vi kommer med bil gjennom frodig landskap, kjører gjennom porten som en gang var stengt og parkerer ved hovedinngangen. Innenfor er det en resepsjon hvor vi blir ønsket velkommen og får et kart over området. Det koster ingenting å komme inn, men det er mulig å gi pengestøtte til stiftelsen som driver stedet.

Sanatario de Fontilles
En utstilling viser historien fra 1902 da jesuittpresten Carlos Ferris og advokaten Joaquin Ballester bestemte seg for å bygge et sanatorium for leprapasienter i dalen, og frem til i dag hvor Fontilles er involvert i hjelpeprosjekter rundt spedalskhet i ulike land. Utstillingen forteller også historien om nonnene og de frivillige som valgte å flytte inn i dalen for å jobbe, med fare for å bli smittet selv.

Fontilles hadde eget teater

De første åtte pasientene kom til Fontilles i 1909. Etter hvert var det mange hundre leprapasienter som bodde i dalen, og byen hadde blant annet eget teater, fotballbane, skole, bar, skomaker, baker og frisør. For noen var det en lettelse å komme til Fontilles fordi de allerede var utstøtt der de bodde på grunn av smittefaren. Andre hadde nettopp fått diagnosen og måtte forlate familie og venner for å flytte til dalen.

Vi går mellom husene, ser på gamle hager hvor rosene fortsatt blomstrer trassig og setter oss ned på en av de mange benkene i murene langs gatene. Det er mulig å tenke seg at dette kunne se ut som en vanlig liten, spansk by. Gjennom vinduene i teateret ser vi kulisser som er stablet opp. Et skilt forteller at teaterbygningen er rasfarlig. Kirken ligger på en liten høyde, og over hele byen finnes det vakre helgenfigurer.

Solen steker og fjellene ruver rundt oss. På åskammen rundt byen ser vi muren som ble bygget fordi nabolandsbyene fryktet at de syke skulle forlate dalen og spre smitte. Muren er tre meter høy og fire kilometer lang. Eneste vei inn og ut var gjennom en bevoktet port. Fra det høyeste punktet ved hovedhuset kan vi skimte havet 20 kilometer borte.

Vi er her i mai, og det er ganske varmt. Hvordan må det ha vært å bo her midt på sommeren når solen er som varmest og fjellene stenger for avkjølende vind? Og i tillegg kanskje ha infeksjoner og store smerter? Og enda verre: Å vite at du aldri skulle oppleve verden utenfor igjen.

Aktivt laboratorium

FontillesDet er veldig stille i byen, selv om noen av bygningene fremdeles er i bruk. En av dem er pleiehjem for demente, og i en annen finnes laboratoriet som fremdeles analyserer lepraprøver som sendes hit fra hele verden. Min venninne Tori, som er lege og som har tatt oss med til Fontilles, har besøkt laboratoriet og sett på leprabakterier i mikroskop. Analysene som gjøres i Fontilles gir nyttig kunnskap om lepra, som finnes i mange varianter og fortsatt er utbredt i en del land. Det arrangeres også kurs her for helsepersonell fra hele verden.

Og fremdeles huser dalen noen av de som hadde lepra, men som er friske nå og som ønsket å bli boende. For et par år siden skal det ha vært 28 tidligere leprapasienter som fremdeles bodde i Fontilles.

En tur til Fontilles gir kunnskap og ettertanke. Jeg er glad for at vi valgte å besøke dalen.

Les mer på Fontilles’ nettsted (på spansk)

Bok om lepra med utgangspunkt i Fontilles og samarbeid med Norge: Kirsten Lolita Milnes: «Journey from the dark».

Ta gjerne en titt på min Instagram for flere bilder fra Valenciana.

Ingen kommentarer til Fontilles – dalen uten retur

Opplev vakre Mallorca utenfor høysesongen

Mallorca har det meste for en vellykket ferie med kjæresten: flotte strender med krystallklart vann, grønn og herlig natur og fantastiske restauranter. Av Katrine Hansen Aamand Vi har nå kommet…

Mallorca har det meste for en vellykket ferie med kjæresten: flotte strender med krystallklart vann, grønn og herlig natur og fantastiske restauranter.

Av Katrine Hansen Aamand

Vakker hvit sandstrand og turkisblått hav på Mallorca

Vi har nå kommet hjem etter en fantastisk uke på Mallorca. Et sted vi allerede har vært  flere ganger, og som vi gjerne kommer tilbake til. Øya byr på det meste og er perfekt enten du vil nyte late dager på stranden, gå turer i flott natur, dra på shopping, se ulike attraksjoner, nyte god mat og drikke – eller enda bedre: en kombinasjon av alt dette.

Hotellanbefaling i Cala Mesquida

Hotellet Katrine bodde på på MallorcaVi bestilte reisen vår via Ving, og bodde på hotellet Viva Cala Mesquida Resort. Hotellet er virkelig til å anbefale.

Selve byen Cala Mesquida er relativt stille og rolig, men på hotellet finner du alt du trenger. Hotellet har treningsrom, daglige aktiviteter for barn og voksen og ligger rett ved en utrolig flott strand. I tilleg er det fine turområder rett utenfør døra.

På hotellet er det fire ulike restauranter, alle med utrolig god mat. Jeg kunne faktisk spist på hotellet hver dag i minst en måned til. Hvis jeg skal anbefale en av dem, er det La Terazza hvor matbildet under er tatt. Min favoritt på hotellet!

Dette bør du gjøre på Mallorca

Været på Mallorca kan være litt ustabilt i april/mai måned. Likevel er det nok av ting du kan gjøre, og nok av ting vi ikke rakk å gjøre. En anbefaling er å leie bil en dag. Det er relativt rimelig og var en utrolig flott opplevelse. Selv reiste vi inn mot Palma – en sjarmerende by med mye å oppleve og se.

Et tips er å ta deg god tid, for det er mange vakre steder å stoppe langs veien. Er det fint vær, kan det være flott å kjøre langs kysten.

Den ene dagen dro vi også inn til Cala Ratjada, en by som ligger noen få kilometer unna hotellet. Her kunne vi velge mellom utallige hyggelige restauranter. Vi testet et par av dem, og kan på det varmeste anbefale både maten og sangriaen 🙂

Blant ting vi gjerne ville ha gjort, men ikke fikk rukket, var å se enda mer med bil langs kysten, dratt på vingård, luftballongtur og kanskje en dagstur med båt over til en av naboøyene Menorca eller Ibiza.

Jeg håper dette ga inspirasjon til din neste reise!

Ta gjerne en titt på min Instagram-profil: @travel_katrine

Ingen kommentarer til Opplev vakre Mallorca utenfor høysesongen

Type on the field below and hit Enter/Return to search