Jeg sitter ne’på terrassen og ser utover vinmarkene
En solskinnsdag i ferien min …
Jeg titter på sykkelmenn, jeg har solbriller på
Så ingen riktig ser hvor jeg ser …

Fritt etter Postgirobyggets «En solskinnsdag», så hadde jeg det bedre enn de fleste her til stede. Riktignok var de syklende flokkene med menn som fylte landeveiene, bare små distraksjoner i alt det morsomme vi opplevde i Vall de Pop.

Av Elisabeth Breien Ellingsen

Snobbeby og kanin til lunsj

I Moraira vippet designerveskene i vinden, og spradende solbriller blinket i lyset fra hvite husvegger. Den lille byen ligger 80 kilometer nord for Alicante og har etter sigende 300 soldager i året. Og sola strålte gjennom makrellskyene den dagen vi var der.

Paella med kanin i MorairaVi tok havnepromenaden fra en fin, liten sandstrand via den gamle borgen Castillo de Moraira – som var ferdig bygget i 1742 og som fikk store skader under et engelsk flåteangrep i 1801 – og videre til den imponerende havnen med plass til 620 yachter. Og i utkanten av byen bygges det nye hus. Ikke store leilighetskomplekser, men eksklusive villaer med romslige terrasser og utsikt til havet med klippen Calpe.

På en koselig restaurant spiste vi feriens dyreste lunsj – prisene var noe helt annet enn hjemme i Alcalalí – en nydelig valensiansk paella. At den inneholdt kaninkjøtt, fikk vi først vite etterpå. Men godt var det!

Hellig kilde

På veien hjemover svingte vi innom den hellige kilden Ermita de la Font Santa. Ifølge legenden kom den hellige St. Vicent Ferrer over markene her på 1400-tallet sammen med søsteren sin. Søsteren ble tørst og St. Vincent berørte en stein med vandrestaven sin. Dermed sprang det frem en kilde. Siden den gang har vannet visstnok sildret ut under steinen, uansett om det er tørke eller ikke i området.

I dag er det bygget et lite kapell over kilden som tydeligvis besøkes mye, for det var mange stearinlys og friske blomster rundt kilden. Det var også en liten skranke med penn og papir hvor den som ville, kunne legge igjen en skriftlig bønn til den hellige Vicent. På et skilt ved den dryppende kilden ble det imidlertid advart mot å drikke vannet.

Vandretur med humlesurr og vinsnurr

For en dag! Vi gikk under krokete, gamle oliventrær, luktet på sitronblomstene, plukket appelsiner og så druebabyer på vinmarkene – på veien fra Alcalalí til nabolandsbyen Parcent og tilbake. Alcalalí er et fint utgangspunkt for fotturer og sykkelturer, og det er mange topper med fin utsikt.

Bortoverturen til nabolandsbyen gikk på småveier og stier gjennom blomsterenger, fuglesang og landbruksmarker. Premien var et kaldt glass vin på en bodega i Parcent – en liten idyllisk by. Parcent har trange gater omgitt av gamle hus og på toppen en vakker liten kirke med klokker som lyder langt utover markene hvor vi gikk. Hjemover tok vi en litt annen vei, og kom helt ned til elven Xalo som renner forbi Alcalalí.

Olivenlund i Parcent

Revolusjonær restaurant

Til å være en landsby er det et imponerende antall restauranter i Alcalalí. Vi besøkte Bar Porche, Restaurante Pepe, Restaurante Castellví og Los Amigos. Alle med god mat og alle med hver sin stil. Den som må nevnes spesielt, er den revolusjonære restauranten Ca Pinet. Selvfølgelig knallrød på utsiden, og inne blir du møtt av vegger fulle av kommunistiske helter. Che Guevara, Nikita Khrusjtsjov, Rosa Luxemburg og Fidel Castro. De var alle der, blant flagg og faner, hammer og sigd. Og midt i rommet en kilde av en annen type enn den vi så ved Moraia: «Font santa de la democracia» – demokratiets hellige kilde.

Norsk flagg på borde i restauranten Ca PinetJeg startet ingen diskusjon med den energiske servitøren om spørsmålene rundt kommunistisk styre og demokrati, men kameratene fra Norge fikk selvsagt et norsk flagg på bordet da han forsto hvor vi var fra. Og i gjesteboka fikk vi se at Jens Stoltenberg med følge besøkte restauranten 10. juli 2011. En spesiell måned i et spesielt år.

Restauranten serverer solid, lokal mat – i tråd med et annet aktuelt budskap fra eieren Pinet:
Independencia País Valenciá¡ Løsrivelse av området som var et eget kongedømme fra 1238 til 1707. Da kan man selvsagt ikke servere mat som er inspirert av for eksempel Andalucia, og menyen er også skrevet på valensiansk som er offisielt språk i regionen sammen med spansk. Maten og vinen var veldig god, og selve restauranten en opplevelse.

Vi vil tilbake til Vall de Pop

Fikk du lyst til å reise til Vall de Pop? Det skjønner jeg godt. Vi skal tilbake. Neste gang drar vi til mandelblomstringen i februar og den fjerde i venninnegjengen blir også med. Eselet, hanen og ekornet er klare til nye forestillinger, og det er mye mer å se.

Fikk du ikke med deg første del av blogginnleget mitt? Les om Vall de Pop rundt på seks dager I samme område besøkte vi Sanatario de Fontilles, som er det spanske svaret på leprakolonien  Spinalonga utenfor Kreta.